I dag bliver stort set alle døvfødte børn jo som bekendt CI-opererede, og de fleste af dem skal helst ikke stifte bekendtskab med tegnsprog. Og de skal udelukkende omgås hørende. Det er i hvert fald hvad vi ved her på DDL.
Man overhører ofte døve voksnes advarsler mod, at disse børn kan ende som de store tabere, hvis de ikke indfrier forældrenes store drømme om at de skal blive normalthørende.
Det synes jeg personligt jo er synd, og ikke mindst, farligt, for det er jo de voksne døve, som alle er forskellige, der sidder inde med erfaringerne. Det er ikke for at male fanden på væggen, men fordi der er kommet mange smertelige menneskeskæbner ud af at ville gøre døve så normale som muligt. Og det er ikke alle, der har været døve som små - nogle har hørt ganske godt og dermed blevet vurdet som egnede til at blive enkeltintegrerede.
Hvis der er nogen af jer, der sidder inde med jeres personlige beretning, eller har noget på hjerte, så vil jeg meget gerne høre fra jer - til en evt. artikel i Døvebladet.
Jeg fik denne historie, på norsk, en historie om kvinde, der måtte meget gennem, før hun fandt roen blandt andre ligesindede:
Et menneskeliv er mere enn det å kunne tale godt
Det var en gang ei jente født i 1969, som vokste opp på en øy i Møre og Romsdal. Hun var født døv, men fikk ikke diagnosen og høreapparat før hun var 2 år. Hennes foreldre gikk til fagfolk for å finne ut hva de skulle gjøre, de ville så gjerne gjøre det beste for datteren. De dro helt til Oslo og besøkte en ekspert der. Beskjeden de fikk var: Jenta har mulighet for å lære seg å snakke godt, dere må ikke lære henne tegnspråk for da ødelegger hun talen.
Foreldrene fulgte da dette råd i god tro om at dette var det beste. Jenta fikk intensiv taleopplæring fra hun var 2 til 6, da begynte hun på skolen. Jentas foreldre var lærere, og de klarte å lage et godt nettverk for jenta på skolen i samarbeid med sine lærerkollegaer.
Jenta klarte etterhvert å snakke godt, selv om det var noen uttaler hun hadde problemer med. Menneskene omkring henne beundret hennes evne til å snakke og roste henne alltid for det. Hun gikk i vanlig folkeskole i kommunen som har 2000 innbyggere, hun var den eneste døve på øya.
Jenta fikk individuell undervisning i alle år i fagene norsk, matematikk og engelsk. Ellers deltok hun i klassens undervisning i alle fag såvidt det var muligt. Hun ble oppfattet som en stille og tilbakeholden jente, som ingen ville ha noe med å gjøre fordi hun var så kjedelig. Hun måtte jo også være dum for hun sa jo ingenting….
Denne jenta tenkte inni seg at noe manglet, men hun visste ikke hva. De andre unge ble interessert i kjæresteri, fester og livet ble mere sosialt. Men jenta fikk ikke delta i dette fordi hun var så uinteressann. Det gikk flere år, jentas mor mottok Døves Tidsskrift fordi hun var medlem i forening for foreldre til hørselshemmede barn. Gjennom Døves Tidsskrift forstod jenta at det fantes en annen verden utenfor hennes egen som hun følte hun ikke tilhørte. Gjennom bildene og tekstene i bladet forstod hun at dette var folk som henne selv, men de brukte tegnspråk…
Jenta begynte på videregående, sammen med andre hørende i Molde. Men flyttet til Oslo og begynte på Briskeby videregående (gymnasium for hørehæmmede som ikke bruger tegnsprog) i 1987. Hun valgte denne skolen fordi hun ikke kunne tegnspråk, men ville gjerne ha undervisning på hennes betingelser. Jenta var nysgjerrig på tegnspråket, og det lærte hun i fritiden.
Det som skjedde nå var en åpenbaring for jenta. For gjennom tegnspråket forstod hun at hun ikke var annerledes enn andre mennesker, at hun kunne formidle sine tanker og følelser med andre. Og også forstå andres tanker, følelser og meninger. Noe hun ALDRI hadde fått muligheten for før. Hun kunne fortsatt tale tydelig og flott, men nå hadde hun fått farger på sitt svarte hull i sjela - og det takket være tegnspråket.
Jenta søkte noen år senere inn på lærerhøgskolen i Bergen, og fullførte 4 års studier med tolk. Hun fikk venner både hørende og døve, som behersket tegnspråk. Gjennom tegnspråkskyndige hørende venner forstod jenta hvordan andre hørende mennesker tenkte, og ikke kun døve. Først da forstod hun at både hørende og døve er mennesker, og er i grunnen ikke forskjellige. I barndommen hadde hun tenkt at de hørende hadde hemmelige tanker og meninger som hun selv aldri fikk del i.
Idag - år 2001 - er jeg 31 år gammel og lykkelig for at jeg fikk lære tegnspråket. Hadde jeg ikke fått muligheten for å lære tegnspråk og døvesamfunnet å lære - så hadde jeg fortsatt bodd i Midsund og vært ensom og kanskje blitt en typisk bygdetulling.
Jeg vet at min tale er nyttig noen ganger, men jeg har det mye bedre med at jeg har farge på sjela mi og kan uttrykke min personlighet. Jeg vil gjerne tilføye at ved 10-årsjubileumet til avgangsklassen min - fikk mine gamle klassevenner en stor overraskelse. Ragna var ikke lengre den tause og tilbakeholdne jenta, men en kvinne med en sterk personlighet.
Jeg mener at min historie kan ligne mange CI-barn som får intensiv undervisning i å tale og høre, men på bekostning av hva? Glem ikke at det er personligheter i disse menneskene, som blir et stort hull hvis ikke sjela, tankene og meningene blir tatt vare på.
Et menneskeliv er mere enn det å kunne tale godt.
Takk.
Ragna Huse, 2001
